Velkommen til Dysleksiforbundet i Norge!

Tusener av elever med dysleksi opplever en skolehverdag som ikke fungerer, mange av dem har vært innom PPT uten at det har hjulpet. Derfor var vi spente da Midtlyngutvalget la fram NOU 18 ”Rett til læring”. Deres oppgave har vært å vurdere organiseringen av det spesialpedagogiske støttesystemet. Får de elevene som trenger det hjelp, og får de god nok hjelp? Etter å ha lest meldingen tror vi ikke at utvalgets forslag vil føre til vesentlig bedring av situasjonen for elever med dysleksi. Her må det kraftigere lut til.

Dysleksiforbundet mener at det er helt nødvendig at den kommende regjeringen går andre veier og lenger enn Midtlyngutvalget, bl.a. må det legges fram en konkret forpliktende handlingsplanplan for å hjelpe elever med lese og skrivevansker. Vi må ta virkeligheten innover oss. Fortsatt nå i 2009 er det slik at de fleste med dysleksi og andre former for lesevansker får hjelp for sent og fortsatt er det slik at altfor mange ikke får hjelp i det hele tatt. Behandlingen av ”Rett til læring” blir en av de viktigste utdanningspolitiske sakene i neste stortingsperiode.

Både regjering og opposisjon er enige om at det ikke er akseptabelt at 20 prosent av elevene går ut av ungdomsskolen med dårlige leseferdigheter. Det er også enighet om tidlige tiltak for å bedre livskvaliteten til den enkelte og for å spare samfunnet for utgifter på sikt. Med denne brede politiske enigheten som bakteppe, hvorfor står deler av skole Norge fortsatt på stedet hvil? Hva kommer det av at Dysleksiforbundet fortsatt ringes ned av foreldre som opplever at barna deres ikke får hjelp eller får tiltak som ikke virker? Hvorfor får ikke dyslektikere tilgang til pensum (lydbøker, syntetisk tale)? Hvorfor lager Utdanningsdirektoratet forskrifter som tar mindre hensyn til elever med dysleksi enn de forskriftene som gjaldt tidligere? Hvorfor har regjeringen gitt det nyåpnede skrivesenteret i Trondheim et mandat der skrivevansker ikke er nevnt?

I Dysleksiforbundet trodde vi at Midtlyngutvalget skulle komme med en oversikt over tilstanden på det enkelte vanskeområde og at utredningen ville munne ut i en rekke forslag om forbedringer. I den innstillingen som er lagt fram, har utvalget fokusert på utfordringer på tvers av vanskegruppene. Ingen vanskegruppe har fått helhetlig behandling. Elever som trenger spesialpedagogisk hjelp kategoriseres som tilhørende høyfrekvente eller lavfrekvente grupper, grupper med omfattende støttebehov og grupper med lite støttebehov, sjeldne diagnosegrupper osv.

Dysleksi kategoriseres hos Midtlyngutvalget som en høyfrekvent vanske. Midtlyngutvalget foreslår at elever med høyfrekvent vanske skal få hjelp på skolen. For å klare å hjelpe høyfrekvente grupper foreslår utvalget tiltak som at lærerne skal få bedre utdanning og etterutdanning og at PPT skal styrkes. Vi tror ikke at gjennomføring av disse forslagene er nok til å gi dyslektikere med store vansker og med omfattende hjelpebehov god opplæring. Noen dyslektikere trenger spesialisthjelp utover det som kan forventes av skolen og PPT. Derfor er Dysleksiforbundet i mot forslaget om at De statlige kompetansesentrene kun skal ha et tilbud til lavfrekvente grupper. Forholdet mellom lavfrekvente og høyfrekvente grupper er langt mer komplekst enn størrelsen på gruppen. Etter vår mening tar ikke Midtlyngutvalget hensyn til det. Vi gjentar; dysleksi er en diagnose som brukes både om lette vansker og om svært tunge vansker.

Så var det resten av dyslektikerne da, de med tunge, moderate og lette vansker– hva med dem? Hvor sannsynlig er det at skolene og PPT vil stå rustet til å ta seg av denne vanskegruppen hvis Midtlyngutvalgets forslag går gjennom? Midtlyngutvalget fokuserer på behovet for økt kompetanse hos lærerne, noe alle er enige om. Men så blir forslagene vage. Utvalget foreslår økt fokus på spesialpedagogiske tiltak i lærerutdanningen. Hva innebærer det? Det hjelper ikke elever med dysleksi hvis det utdannes mange lærere som kan mye om adferdsvansker og bare litt om dysleksi. Utvalget kommer også med forslag for å styrke den statlige styringen. Det foreslås plikt for skolene til systematisk å følge opp elevenes læringsutbytte, men det går ikke fram hvordan staten skal få kommunene til å etterleve de nye pliktene.

De siste årene har det kommet en rekke stortingsmeldinger og NOU- er som berører opplæring av elever med lese- og skrivevansker; St.meld. nr. 16(2006-2007)…. Ingen sto igjen.., St.meld.31(2008-2009 ” Kvalitet i skolen”, St. meld.31 (2008-2009)” Kvalitet i barnehagen”, St.meld. nr 11(2008-2009)”Læreren, rollen og utdanningen ” og nå NOU 2009: 18 ”Rett til læring”. Det finnes imidlertid ikke en handlingsplan for arbeidet med lese- og skrivevansker. Vi sitter igjen med en rekke tiltak og forslag til tiltak som henger mer eller mindre sammen.

Etter vår mening må vi få forpliktende handlingsplaner for arbeidet med lese og skrivevansker både på nasjonalt og kommunalt nivå. Fra 1. August 2009 ble det lovfestet plikt i opplæringslova og privatskolelova til tidlig innsats i fagene norsk eller samisk og matematikk på 1.–4. årstrinn. Dette er et flott tiltak på papiret. Det gjenstår imidlertid å se om tiltaket får den ønskede effekten. Har skolene nok kunnskap? Vil tilstandsrapporten de skal utarbeide årlig fungere som rent administrativt arbeid, eller vil det være med å sette fokus på arbeidet med lesing, skriving og regning? Vil kommunepolitikerne prioritere den nye plikten? Vi tror at denne lovendringen, må støttes opp av en rekke andre tiltak hvis den skal ha ønsket effekt. Som sagt Dysleksiforbundet mener det må forpliktende handlingsplaner til.

Og kjære politikere: Ikke bytt navn på spesialundervisningen! I en ideell verden der lærere; PPT og Statped har nok kompetanse og er riktig dimensjonert i forhold til elevmassen i skolen, der ville vi kanskje ikke ha behov for begrepet spesialundervisning. Men virkeligheten ser helt annerledes ut, så vi oppfordrer politikere til å legge vekk ferdigtygde oppfatninger. Elever med dysleksi må få opplæring som virker, navneskifte er symbolpolitikk på et område som skriker etter materielle løsninger.

Vi håper behandlingen av Midtlyngutvalget i Stortinget resulterer i at stortingsflertallet forlanger at regjeringen legger fram en konkret handlingsplan for arbeidet med lese og skrivevansker i opplæringen.